En ærlig hyllest til absolutt alle narkomane horer
(selv om de ikke ønsker det selv)
Ingen gnåler om kroner så mye som dem
(som snylterne deres også gjør, det vil si gatepredikanter, politikere,
justisministeren og terapeutene)
horene sutrer og tigger, som om de skulle ha vært utskudd.
Selv kaller jeg det nyttetrafikk.
Hvem kan egentlig holde så mange i live?
Opiumsbonden i Peshawar, kona til bonden,
ungene til bonden, barnebarn, en haug fettere og
slektninger på den andre siden av fjellene
Frakterne, hele nettet av sjåfører og nattens
løsarbeidere, bærere, nye kjøpere, ja, alle langs
veien
lønnes av de narkomane horene
Ferjeskippere, smålangere, store bander, spanere,
kontorfolk i svarte og hvite dresser og den softisspisende sønnen
til urobetjenten fra Grorud,
alle disse skal ha sitt.
Så gjør de jobben sin,
og svever gjennom gatene som zoombies.
Illeluktende, aidsbefengte, sjuke, stygge og jævlige;
noen tynne som flis, andre rene dundrer.
En ting til klarer jentene før leggetid:
De filtrerer den kloakken
som bobler i våre egne struper,
står som et stengsel mellom oss og avgrunnen.
Mishandlede og misbrukte, uutdannede,
grovkjeftede som sjøulker går de der gatelangs,
holder folk i arbeid fra landsende til landsende,
bærer verdens pakk på sine skuldrer.
Store-Anne, Frida freak
søte Lillian og
pappas lille Lise.
