I det siste har jeg spilt Nantucket, et strategispill om hvalfangst som bygger videre på handlingen fra boken Moby Dick.
Spillet foregår i tiden da hvalfangst ikke var like uglesett som i våre dager, tidlig på 1800-tallet. Som spiller styrer du ei hvalfangstskute, seiler rundt på verdenshavene, og leder mennene dine i tapper kamp mot de fryktinngytende skapningene i havet. Du bygger opp formuen din, som du investerer i større båter og flere menn, inntil du endelig er klar til å møte selveste Moby Dick ansikt til ansikt.
Så langt har ikke jeg kommet ennå. Jeg seiler fortsatt rundt i en råtten slupp, og må fortsatt holde meg på trygg avstand fra de største dyrene. Vi får se når jeg en dag er ferdig med spillet om jeg klarer å somle meg til å skrive en anmeldelse av det, men førsteinntrykket er ihvertfall godt.
Og plutselig skjedde det noe i spillet som gjorde ekstra inntrykk på meg. I spillet fins det en avis som kommer ut månedlig, som forteller om historiske hendelser som skjedde den måneden i virkeligheten. I mai 1822 ble jeg møtt av denne forsiden:
Dette er en historie jeg har hørt min mor fortelle mange ganger. Hun er vokst opp i Grue, og kjenner derfor historien godt. En så dødelig brann på et så lite sted berørte selvfølgelig alle, og gjorde stort nok inntrykk til at det fortsatt snakkes om nesten 200 år senere. Det gjorde også så stort inntrykk nasjonalt at det ble lovfestet at alle offentlige bygg skulle ha dører som åpnet seg utover.
En ny kirke ble oppført i sentrum av tettstedet, og grunnen der den opprinnelige kirken sto er siden blitt erodert vekk av Glåma.