Bilde hentet fra: Epla.no
- Dere aner ikke hvor mange ganger jeg har vært «tett» de siste 20 årene!
Men mine barn har kommet over det at mamma er «tett» - underlig nok.
Jeg ser 3 mennesker på-vei-til-å-bli flotte voksenpersoner!
Jeg ser 3 som implementerer sin oppdragelse i sitt eget selvstendige liv.
Jeg ser at venner og omgivelser for øvrig, nyter godt av at mine barn er oppdratt litt strengt og kanskje til og med litt «gammeldags».
Jeg ser at de selv erfarer det samme, og de takker meg for det, faktisk.
Jeg har klart det! Jeg er STOLT!
Jeg er stolt av DEM, og jeg er takknemlig over at jeg fant en måte å kommunisere med barna mine på som gjør at disse viktige(synes jeg)prinsippene for empati, omsorg, og respekt sitter naturlig i dem.
Jeg er takknemlig fordi jeg vet hvor vanskelig det er å holde den nære kontakten til barna sine etter hvert som de vokser seg inn i ungdomstiden.
Jeg har selv stått i vonde situasjoner skulder mot skulder med venner som av en eller annen grunn har mistet det båndet til sine håpefulle, helt eller delvis. Jeg snakker om FLOTTE foreldre, og jeg snakker om FLOTTE ungdommer, det har bare skjært seg en plass.
Jeg vet det kan høres rart ut, men det er én ting jeg er 100% sikker på. Når det virkelig gjelder, da blir mamma involvert! Og DET er det jeg trenger. Den tryggheten. Og jeg har den. Og jeg er ikke naiv.
Det er faktisk sant. Jeg er en mor som VET hva som foregår i barnas liv, og det jeg ikke vet – det er jeg helt trygg på at jeg ikke behøver å vite!
Jeg er også takknemlig for at barnas venner søker meg når de trenger innspill, voksen-råd, hjelp eller bare trenger å få bekreftet det de allerede har tenkt eller bestemt seg for hos en «trygghetsperson».
Jeg venter faktisk på en av disse «ekstra-barna» mine nå. Han måtte flytte herifra, men har kommet tilbake – og jeg vet det ikke blir lenge til han stikker innom «mamma2». – Det gir meg glede!
Det er godt å være i det huset hvor alle er velkommen når de selv trenger det.
Men du lærer fort at her bruker vi ærlighet.
Noen takler det ikke. Men de fleste opplever at det er deilig fordi de VET at her kommer de ærlige innspillene, og det skaper trygghet!
Det er lov til å være seg selv i huset mitt!
Min kjære mor har alltid sagt følgende; «Den viktigste jobben vi har i livet, er det ingen skole for!»
(Nå må vi ikke glemme at jeg, som er eldst av alle mine søsken, er født i 69. Lenge før mobiltelefonens tid, og lenge før internett ble allemannseie.)
I dagens samfunn har vi alle mulighet til å søke informasjon og lese oss skikkelig opp på foreldrerollen.
– Men allikevel dere, - de av oss som er foreldre vet at all den informasjonen kommer godt med, men kan allikevel aldri forberede deg til rollen som mor eller far.
I likhet med at man faktisk ikke er i stand til å kjenne til den dypeste form for kjærlighet før man har satt et barn til verden – eller kommet til foreldrerollen på annet vis.
For noen år siden fikk jeg vite at jeg har en medfødt feil på lillehjernen, og en kronisk sykdom som begrenser meg veldig i hverdagen.
Det er en ganske ugrei sykdom som kan føre til lammelse og andre lite hyggelig saker.
Den beskjeden kom midt i den viktigste pubertetsperioden til barna mine, og ikke veldig lenge etter at jeg og barnas far skilte lag.
Barna mine har vært nødt til å stå i mye frykt og hjelpeløshet gjennom innleggelser, operasjoner, infeksjoner og ikke minst anfall som ikke ser pene ut.
Min eldste, som har vært den som har måttet tåle de verste situasjonene med ambulanseturer og en mamma hun ikke kjenner igjen. - Hennes eneste kommentar har i de tilfellene vært; «Det er bra Bestemor ikke er her og ser dette!»
Vi er heldigvis gjennom «første runde», og håper det tar godt med tid før den neste er påkrevd.
Jeg vet at tryggheten jeg har skapt rundt barna mine gjennom klare grenser og ordentlige forklaringer kombinert med en visshet de aldri har tvilt på; at jeg elsker dem høyere enn noe annet, rusta dem til den kampen de ble tvunget til å følge mamma’n sin i. Jeg er stolt av dem!
Og jeg er også stolt av dem fordi de har alle 3 hatt sine egne utfordringer både med helse og annet i tillegg, men allikevel har de klart å reise seg og fortsatt!
Og så er jeg så evig takknemlig overfor alle de andre voksenpersonene i mine barns liv, som sammen med meg og ikke minst for meg har vært og er, store og gode forbilder og hjelpere i barnas liv.
- Både familie, vår egenskapte familie og venner.
Jeg er ikke perfekt. Vi har gått veien sammen, jeg og barna. - Og sammen med dem som har fulgt oss hele veien.
Til dere alle: Et mektig TAKK fra meg for hjelpen, støtten og tryggheten!
Så hvorfor skriver jeg dette?
Jeg kjenner på en sorg over det samfunnet vi har skapt. Jeg kjenner på at verdier vi alle burde hatt innabords, bare blir sjeldnere og sjeldnere. Og jeg snakker om verdier som respekt for andre mennesker på et generelt grunnlag, og ikke minst for de som er eldre enn deg selv. Respekt for at hvert enkelt menneske har verdi. Verdien av ærlighet. Jeg kjenner sorg for hvor hastig vi raser gjennom dagen på automatgir og ikke har tid til å være mennesker lenger…
Jeg skriver det fordi jeg vil vi skal stoppe opp og tenke på hva som betyr noe for oss. Og jeg vil at vi alle gjør en innsats i livene våre for en mer ærlig dialog. En dialog som gjør at vi kan føle oss trygg på at vi alle er mennesker som trenger ekte innspill for å utvikle oss videre, at det er lov til å ha mangler og det er lov til å gjøre feil, men at det er viktig å lære av det vi gjør feil slik at det neste valget vi tar kanskje er mer reflektert. Vi er mennesker. Alle.
Jeg kommer til å fortsette med betraktninger under denne overskriften.
Jeg har mye å fortelle om Huset mitt og hvordan vi løser hverdagens og ikke minst samfunnets krav og forventninger. Om hvordan ungdommene våre sliter med å vokse opp til å bli selvstendige og TRYGGE!
Jeg har, etter å ha opplevd mye på veien til å bli voksen, en veldig enkel påstand:
ALLE livets sammenhenger handler bare om en eneste ting;
Trygghet vs. Utrygghet!
Dét er en historie for en annen gang.. ;))
Cemo
