I mitt hus blir familie enda merkeligere, for hør bare her; Jeg har 1 helbror, 1 halvbror, 1 stesøster og 1 stebror. Det vil dermed si at jeg har 2 sett foreldre, 2 "hele" og to "ste", og at barna mine har 4 besteforeldre på min side. Heldigvis er barnas far fra en litt mer "ordentlig" familie, så det blir bare totalt 6 besteforeldre i alt... Kaos.
I min fars familie har vi ekstremt sterke bånd på grunn av vårt Paradis på jord:
I give you MORKENSTUA:
Hovedhytta var en bryllupsgave til mine besteforeldre fra bestemors foreldre. Resten av husene er laftet ned i forskjellige fjellbygder og på fjelltopper rundt det ganske land, for så å bli laftet opp på Morkenstua. Vi har faktisk et tømmerhus som er flere hundre år gammelt og som er mesterlig bygd med jutultømmer som legges andføttes, en byggeskikk som for lengst har utdødd.
Det er en praktfull plass, og en mektig arv!
For der oppe i fjellheimen har vi på godt og vondt vært sammen i vår familie i 75 år, neste år. Jeg kjenner mine søskenbarn like godt som jeg kjenner mine søsken, og til og med barna mine får nyte godt av å bli kjent med sine søskenbarn, tremenninger, gammeltanter og -onkler, og ellers alt annet av slekt i Morkenfamilien.
For ikke å snakke om Vår Ærverdige Madre Familias, deres oldemor som har bygd dette for dem med sine egne hender og holdt alt ved like, sammen med oldefar(som vi dessverre mistet for mange år siden). Hun er hele 95år, og er full av alskens spennende historier og fortellinger fra krigen, om hvordan verden var før, og den beste kilde til å lære den verdifulle leksa om å "ta vare på". Og hun sitter fortsatt på rumpa på gulvet og leker når de yngste oldebarna er på besøk. Det gir også mine en sterk knytting til Trøndelag og deres arv derfra, da de selv aldri har bodd der.
Mange ganger har jeg sammenliknet min farsfamilie med Dynastiet(en av de første amerikanske seriene på norsk TV(gjerne kalt «Dynestyret), med så mye drama at trauste nordmenn satt kaffen i halsen hver gang det kom en ny episode - for dere som er for unge... ;P ), for når så mange mennesker skal være sammen over tid, kan det meste skje! - På godt og vondt, som jeg nevnte over... ;) Utgangspunktet for dette stedet og denne familien er min bestemor & bestefar, og deres 4 barn. Disse fikk til sammen 10 barn(meg og mine kusiner og fettere), som igjen har fått 27 barn. Det vil si at vi til sammen er 41 etterkommere på Morkenstua. Noen har vi dessverre mista underveis, så vi er igjen 39. Jeg skal ikke snakke om alle disse herlige, åpne, sterke og bestemte personlighetene og hvordan alle går sammen når vi møtes der oppe.
Jeg skal fortelle om 1 av dem; min fantastiske kusine! Jeg og min kusine kunne ikke vært mer forskjellig hva personlighet og utseende angår. Jeg tror at i alle andre møter i livet hadde vi vært som olje og vann, - og jeg sier heller ikke at vi aldri har stått steilt mot hverandre i enkelte situasjoner opp gjennom årene – men gjennom denne tette kontakten med «storfamilien» har vi vært nødt til å lære oss å tolerere hverandre. Og det viser seg at når vi blir voksne, så er vi en av de viktigste støttespillerne til hverandre begge 2, gjennom gleder, sorger og tragedier(- og ja, vi har faktisk opplevd dét også) og utallige store dramatiske, - og mindre dramatiske, krangler i vår engasjerte og store familie! Det har en verdi dette båndet, - en verdi som få andre ting i livet! Vi kjenner hverandre så utrolig godt. Vi har en felles arv, både fysisk og mentalt, som har gitt oss grunnlaget til det som har gjort oss til de menneskene vi er i dag.
- Og jeg slutter aldri å fascineres av min kusine og hvordan hennes mekanismer er så forskjellige fra mine egne! Denne posten ble til i hodet mitt etter en samtale med kusina mi for et noen dager siden. Jeg blir alltid sittende å smile og riste på hodet en stund etter at vi legger på…enestående! For en tid tilbake flyttet hun og hennes familie fra et pent rekkehus, og en typisk ordnet Asker-familie-hverdag, til et småbruk med store oppussingsbehov på bonde landet i Trøndelag. Det var en ganske stor operasjon, da 2 små skolebarn skulle bytte miljø, en ektemann med en god lederstilling skulle finne ny jobb, den eldste sønnen er voksen, men slengte seg også med nordover. I tillegg er det en anselig haug med diverse dyr som skal være med – blant annet et par hester og en Grand Danois…. På småbruket gjør i grunnen min kusine det som trengs etter hvilke prosjekter som er viktige å gjøre akkurat DEN dagen i hodet hennes(selv om det vi begynte på i går og i forrigårs ikke er ferdig enda), men så kan det jo hende at hun kommer på noe enda viktigere på vei til stallen og hestehagene hun holder på med å pusse opp
…som for eksempel at det står noen trær oppe i skogholtet som skygger for sola og må tas…
På tirsdag da jeg snakket med henne, hadde hun bestemt seg for å ta en «hviledag» - hun skulle bare gjøre det av med en av gårds livets store irritasjoner. Fluer! Hun skulle bruke dagen til å drepe mest mulig fluer med det nye middelet hun hadde fått tak i, og som skulle være veldig effektivt! Hun sendte meg et bilde av prosessen – siden det var hviledag skulle hun jo tross alt slappe av, så her ser dere henne i full sving med dagens arbeid; å drepe fluer fra sofakroken!
Refleksjonen rundt samfunnet vårt og hvor vi er på vei, fortsetter altså i dette innlegget på bakgrunn av relasjonene mine besteforeldre klarte å skape med den plassen de lagde til oss. Vi må komme tilbake til en tid da familie bryr seg mer, er sammen mer, tar seg tid til hverandre utenom, og i hverdagen. Vi trenger å få tilbake «nabokjæringa», vi trenger MYE mer nærhet! Vi trenger mye mer ærlighet og konstruktive, kvalifiserte innspill i hverdagen vår! Vi trenger dette for å være lykkelige trygge mennesker. - Og ikke minst trenger vi så tette bånd at man til og med blir «tvunget» til å lære og kjenne mennesker man egentlig ikke «klikker» med!
